Jeg ankom relativt sent og forsto raskt at festens arrangør C.., som jeg i beste fall vil omtale som et perifert bekjentskap, var den eneste i lokalet jeg visste navnet på. Vel var det både halvkjente personligheter fra næringsliv og idrett tilstede, men ingen reelle hotshots. Jeg hadde heller ikke ventet annet. Våre kretser overlapper ikke, og han er ikke viktig nok til å kunne påkalle de høyere herrer. Dermed så jeg for meg enda en endeløs kveld med semifruktbar nettverksbygging.

Jeg liker ham ikke. Han er en pretensiøs, arrogant liten pestbyll med alt for spisse albuer. Han leser for å ha lest, jeg leser for å lese. Han reiser for å ha vært der, jeg reiser for å være. Jeg føler meg fanget av økonomiske ambisjoner og overdreven materialisme og prioriterer å leve nå. Han måler seg selv og andre utelukkende etter flashindeks, og er nærmest karikaturen på Patric Bateman. Jeg kan ikke utstå mennesker som ham og jeg aner virkelig ikke hvorfor han vil ha noe med meg å gjøre. Han trengte vel noen til å fylle stuen, mens jeg tenkte at det i det minste ikke kunne skade nettverket mitt.

Leiligheten hans var nøyaktig slik jeg fryktet, en minimalistisk men samtidig kvalmende overdådig tumleplass for en nyrik ungkar. Det er begrenset hvor mye stæsj du kan ha i sort, hvitt og børstet stål før det blir patetisk. Bokhyllen var full av bøker som aldri er åpnet, den gigantiske flatskjermen ble utelukkende kjøpt for størrelsens skyld og har åpenbare kvalitetsproblemer, selv med grafikken som kommer fra PowerBooken som i sin tur er koblet trådløst til et BeoSound system. Umiddelbart ble mitt nye mål for kvelden å forsøke å holde tett om at 90% av komponentene i Bang & Olufsen produkter er produsert av Phillips og at du stort sett opplever tilsvarende lydkvalitet i et enkelt og billig anlegg, om du kan overleve å ha logoen deres i stuen da selvsagt. Det er selvsagt utenkelig for slike mennesker og jeg har fremdeles nesten dårlig samvittighet for å ha avslørt ”hemmeligheten” til Lexus for et tilsvarende klientell like etter nyttår.

Skjevheten i kjønnsfordelingen var nedslående og umulig å gå glipp av. De få jentene som var tilstedet var åpenbart invitert på bakgrunn av fysiske egenskaper og de var tydelig godt fornøyd med sin rolle som pynt. Unntaket var en naturlig vakker ung pike som satt tett innpakket av gutter som deltok i en innlysende konkurranse om hennes gunst.

Jeg startet likegodt hilserunden der og pliktskyldig reiste de seg en og en for høflig å gi meg hånden. ”W.. G.. fra Bates, T.. T.. fra P&G hyggelig!” og så videre.

”V..?” Spurte jeg mens jeg fremdeles holdt hånden hennes ”Spesielt. Østeuropa går jeg ut fra?”
”Gamle Tjekkoslovakia, min far kommer fra Brno”
Litt å slekte på da, i alle mulige studieretninger! Mendel, Kapland eller Kunderas fotspor?”

”Mendel” hun smilte nå ”I alle fall nesten. Har foreløpig bare to år på industriell mikrobiologi så jeg sammenligner meg ikke med storhetene helt enda.”

Ah hvilken lykke! En pen jente MED hjerne. Litt for ung, men likevel.. Det kan fremdeles bli en god kveld.

”Så hva gjør du egentlig her?” spurte jeg og lot det skinne igjennom at jeg både mente denne festen generelt, og sofaen med reklame/finansklysene spesielt.

”Nei si det… Livet er et annet sted.”

Hun testet meg! Hun ville vite om namedroppingen min bare oppkast fra kunst/vitenskapshistorie eller om jeg faktisk hadde lest litt.

”Du får unnskylde dem” jeg snakket lavt og nikket umerkelig i retning gutta ”optimisme er opium for folket.”
Jeg så hun ikke kjente sitatet, men det var samtidig tydelig at hun forsto det var Milan Kunderas og at jeg hadde bestått prøven med glans.

Vi pratet i flere timer og måtte gang på gang fekte bort en del av klysenes iherdige forsøk på å få vinne henne tilbake. De mente åpenbart at jeg ikke var bra nok/ rik nok/pen nok. Hun var tydelig vant med innpåslitne typer godt over hennes alder og feide dem elegant men høflig til side.

Om det var enda et patetisk forsøk på å få oppmerksomhet vet jeg ikke, men vi ble begge sprayet med Gul enke etter en påtatt uheldig åpningsseremoni. ”Herregud gutter! Dere er merkevarehorer av en annen verden men drikker Wenche Foss. Ikke kan dere åpne flasken ordentlig engang!”  De ekstatiske hvinene fra de andre jentene stilnet og samtlige satt opp identiske, tydelig innøvede, misbilligende blikk. De var tydeligvis svært misfornøyd med at hun ødela mulighetene for at rike, kåte gutter skulle slikke Champagne av silikonfatene deres.

Hun snudde seg og jeg tørket bort en dråpe fra kinnet hennes, lot baksiden av langfingeren stryke forsiktig fra øret og ned til kjolestroppen, rettet ut vridningen og flyttet den et lite stykke ut mot skulderen før jeg dro tre fingertupper nedover langs baksiden av den bare armen. Jeg kledde av henne uten å gjøre annet enn å flytte stroppen men kombinert med den lette berøringen var hensikten tydelig og virkningen nøyaktig som planlagt. Gåsehuden spredte seg raskt og hun forsøkte fånyttes å skjule det lille gispet som alltid følger. Hun var fanget og hun visste det.

”Som jeg sa så bor jeg i nabooppgangen, skal vi komme oss unna disse fjøsnissene?” Jeg var selvsagt ikke vanskelig å be.

Jeg lå med hendene bak nakken og betraktet dette yndige lille vesenet som svinset rundt kun iført min alt for store skjorte og et kledelig rødflammet ansikt.

Hun krøp opp i sengen ved fotenden og krabbet selvsikkert oppover med meg mellom lårene.
”Jeg vet vi ble enige om at du ikke skulle sove her, og jeg lover at jeg ikke skal bli klengete, men klokken er bare fem og jeg er sikker på at du er ung nok til å takle meg en stund til” sa hun ertende mens hun smøg seg inntil meg igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende