Inspirert av Grundes innlegg om nerder vil jeg fortelle om mitt mest nerdete øyeblikk noen sinne.
Her er mitt bidrag til OL-kvalifiseringen i Moodbreaking;
Jeg var i min pure ungdom på en date, og tok min utkårede (etter den obligatoriske kinoturen) med opp på et avsidesliggende utsiktspunkt for å se solnedgangen.
Hun het Camilla og var en usedvanlig vakker pike med ravnsvart hår og en uhyggelig likhet med månestråle. Jeg kunne rett og slett ikke tro at hun i det hele tatt ville vise seg i nærheten av meg, og hadde benyttet de tre foregående dagene siden hun svarte ja til å fly rundt på en rosa sky av pur glede.
Den korte bilturen opp til fjellet ble brukt til en felles hylling av Forrest Gump. Stemningen var elektrisk, latteren satt løst, og selv min nerdete kritikk om filmklippene som angivelig var fra en tid før filmkameraet ble oppfunnet ble mottatt med interesse.
Da solen var gått ned satt vi og pratet i skumringen og samtalen fløt til min store lettelse overraskende lett og jeg minnes at jeg til og med ante et håp om at kvelden skulle ende i en het omfavnelse og lovnader om gjentagelse.
Til min store glede setter hun seg plutselig litt tettere mot meg, lener hodet mot meg, peker opp på himmelen og sier "Se! Så romantisk, et stjerneskudd!"
Hvorpå jeg umiddelbart svarer;
"Nei, den har ikke hale, det er nok bare en satellitt."
Hun svarte ved å slå de fantastiske nøttebrune øynene på vidt gap i vanntro. Jeg forsto straks hva jeg hadde gjort og ville selvsagt forsøkte å rette opp (!?) den håpløse responsen. Nå, panisk i min søken etter en reddningsplanke presterte jeg å si;
”Du skjønner; noen satellitter har så lave baner at vi faktisk kan se gjenskinnet fra solen i dem etter at solen har gått ned for oss.”
Samtidig innser jeg at om hun ikke tilfeldigvis (i en alder av 17 må jeg påpeke) skulle være brennende interessert i astrofysikk ville denne daten være umiskjennelig mislykket. Betuttet over min egen idioti demrer omfanget av denne fadesen sakte for meg.
Ikke bare ville den vakreste skapningen jeg noen sinne hadde møtt være håpløst tapt for evig, men innen 24 timer ville alle jenter på min Videregående skole (da hele min verden av tilgjengelige piker) være behyggelig informert om mine uromantiske kvaliteter, og håpet om noensinne å vinne deres gunst svant stille hen i en kaskade av selvbebreidelse og angst.
Til alle andre nerder; la dette være en lærepenge. Fakta og trivia har ingenting med romantikk å gjøre. Til dere språknerder; Jeg beklager sterkt min bruk av historisk presens.