Er det ikke herlig å kunne sitte og sutre litt 1.juledag morgen?
Pinnekjøttet er behørig fortært, pakkene er åpnet og foreldre, besteforeldre, svigerforeldre og alle andre involverte er behørig takket og ettertrykkelig forvisset om at «ja tusen takk du det var akkurat en slik jeg ville ha»
Det var forresten ikke så mange byttepakker i år. Jeg tror det har litt med at min samboer er flink til å pushe ønsker på familien, samt at vi plutselig har opphørt å eksistere som individer. Nå er alle gavene til oss. Dette var et enda større slag for min kjære enn for meg da hun følte hun måtte ta på seg noe av skylden selv. Neste år har hun lovet at hun kun skal ønske oss individuelle gaver.
Jeg tar det hele med knusende ro. Det som kommer til å skje neste år er det som har skjedd varje år siden vi ble sammen. Kjønnsrollemønsteret (i alle fall i våre familier) forteller at det er HUN som vet hva jeg trenger slik at ingen spør meg hva jeg ønsker meg.
Det er HER det skurrer; Ingen spør meg hva jeg ØNSKER MEG, fordi samboeren min vet hva jeg TRENGER! Blir det noen fete julklappar av slikt? Neppe! Greit jeg er 30, men litt barnslig må man få være. Jeg kunne i alle fall fått EN hard presang med motor, eller i det minste av metall.
Så om nøyaktig et år sitter jeg og sutrer over at jeg fikk det «jeg trengte», og hun det hun ville ha. Jeg ser ikke den helt store forskjellen bortsett fra at min kjære fikk smake litt av sin egen medisin dette året uten at jeg kan ende opp med å få skylden 
God jul!