Noe av det verste jeg vet er mennesker som kjemper på samme side som meg i en sak, men som har argumenter og fremgangsmåter som er ødeleggende både for min side, og debatten i seg selv.
Se denne posten for et glimrende eksempel.
http://www.vgb.no/2232/perma/14975/
Jeg vet dette kan virke litt ovenfra og ned, men det er ikke ment slik. For alt jeg vet mener de jeg kritiserer det samme om meg! Jeg kan likevel ikke fri meg for å tenke at noen argumenter ødelegger for den saklige debatten, det ordskiftet som er så nødvendig for å lære om andre kulturer og paradigmer. Jeg er for all del glad i en god opphetet diskusjon der argumentene er like harde fra begge sider, men det MÅ også lyttes. Men MÅ forstå at motdebatantens argumenter kommer fra et fundament av vissheter som danner grunnlaget for paradigmet. Jeg bruker bevisst ikke ordet sannheter selv om det i paradigmet oppfattes slik.
Spesielt har dette en tendens til å gå galt i religionsdebatten. Det finnes ingen rett linje med religion i den ene enden og vitenskap i den andre. Du kan ikke plassere din overbevisning med et kryss et sted mellom disse punktene. De eksisterer på to vidt forskjellige plan som beskriver to helt forskjellige deler av verden. Det finnes derimot to skjæringspunkter som er viktige å debattere;
1 Der religionen forfatter løsninger på ting som kan forklares vitenskapelig.
2 Der religionen blir politikk og setter regler for dagliglivet til ikke religiøse og mennesker med en annen religion enn den styrende.
Jeg skal ikke dvele ved punkt 2 i denne posten, det får bli en annen gang.
Skjæringspunktet mellom vitenskap og religion er veldig spesielt. Jeg kan naturligvis mest om kristendommen, så eksemplene vil komme derfra.
Pågår det en kamp mellom kristendommen og vitenskapen slik det henvises til i Dan Browns bøker? Lite trolig, i alle fall ikke med en slik intensitet som enkelte hevder. Da ville vi ikke sett kirketårn med lynavleder. 
Jeg mener at religionen forklarer det uforklarlige på samme måte som vitenskapen gjør det, men fra en annen vinkel. Der vitenskapen lager hypoteser og teorier på observerbare fenomener lager religionene sannheter som forklarer det samme. Den eneste reelle forskjellen er at religionen har en sannhet, en guds vilje som er ubestridt mens vitenskapen VIL utfordres. Og hvorfor er så dette en ubetydelig forskjell? Den er ikke ubetydelig, men skjæringspunktet er en så liten del av de respektive planene at de etter min mening på ingen måte er gjensidig utelukkende.
Men hvorfor er debatten da så opphetet? Fordi vi (du og jeg) som er på «vitenskapens side» ikke har filla peiling! Når vi diskuterer utviklingslæren ANER VI IKKE HVA VI SNAKKER OM (om ikke du da tilfeldigvis er en svært godt skolert biolog)! Når vi diskuterer universets skapelse roter vi oss ut på så tynn is at argumentene våre LETT kan plukkes fra hverandre med noen enkle spørsmål.
Dette er en stor kamel å svelge, men slik er det. Vi kan ikke en dritt, men vi står hardnakket på vårt. Vi TROR på vitenskapen som de kristne TROR på gud. Klarer man å overbevise noen på den måten? Neppe!
En annen ting jeg er lite fan av er mennesker som uttaler seg bombastisk på bakgrunn av ting de har lest eller forstått bruddstykker av. Vil du kommentere denne posten så start med en komma «,» Jeg har lyst til å se hvor mange som gidder å lese hele posten før de ytrer sin mening.
Ellers vil jeg bare si at jeg ikke tror jeg har alle svarene på dette, det ville da vært litt kjedelig. Men jeg vil gjerne ha en debatt rundt temaet om noen gidder å diskutere dette seriøst.